I et forsøk på å flytte urbefolkningen fra jungelen og inn i landsbyer, har regjeringen bygget flere såkalte Ciudades Rurales, eller bærekraftige landsbyer. Santiago El Pinar er en av dem, og er brukt av regjeringen som et prakteksemplar på hvor vellykket prosjektet er. Et prosjekt som hittil har kostet 394 millioner dollar, for Santiago El Pinar alene. Det offisielle målet for regjeringen er å ”samle spredd bebyggelse og legge til rette for et liv med tilgang til arbeidsplasser, skole og helseklinikk”. Uoffisielt er det en dårlig skjult hemmelighet at regjeringen ønsker å flytte urbefolkningen ut av områder som er av økonomisk interesse. På nettsidene til Ciudaes Rurales skryter myndighetene av at Santiago El Pinar nå er en av kommunene med høyest levestandard, hvor den tidligere var rangert som Mexicos tredje verste. Noe som ikke er så rart med tanke på at Mexico regner levestandard ut i fra faktorer som tilgang på vask og baderom, antall rom, nærhet til skole og sykehus. At det ikke er vann i vasken, lærere eller leger, eller elektrisitet, er mindre viktig.
Årsakene til at urbefolkningen ikke har valgt å flytte er mange. Korte versjonen er at det mangler både ”push” og ”pull” faktorer. For det første har de en historisk, religiøs og kulturell tilknytting til områdene hvor de bor i dag. Deres identitet er knyttet til hjemstedet. Videre er det ikke tilgang på arbeidsplasser ved landsbyene. I en anerkjennelse av at urbefolkningen er motvillig til å flytte, har myndighetene økt presset. Senest i vår ble flere familier kalt inn på et kontor. På bordet lå det en juridisk bindende avtale om å frasi seg jordlappene sine, samt en kule. De har ikke mulighet til å benytte seg av de sosial tjenestene de ønsker, f.eks. kun skolegang for barna. Det er alt eller ingenting. De har valgt den tunge veien, motstandsveien.
Myndighetenes offisielle side:http://www.ciudadesrurales.chiapas.gob.mx/